søndag 31. desember 2023

Nyttårshilsen 2023

 Når barna drar 2

Nyttårsformiddag 31.12.2023

Yngstemann dro i dag tidlig. Barnefamilien for et par dager siden. Stille stund i skinnet og sprakingen fra vedovnen, og den svake lyden av vaskemaskinen hver gang den drar en runde til og en til og en til… med sengetøy fra julas hotelldrift. Ja, hotell i særklasse har fått en ny betydning for oss! Vi var heldigvis forutseende nok til å sørge for to ekstra soverom og et gjestebad da vi kjøpte leiligheten, og skal si rommene har kommet til nytte! Til daglig fungerer rommene som kontorer til hver av oss – men på et blunk, så var de gjort om til greie overnattingsrom.

Men så dro de.

Tenkte jeg skulle skrive av meg litt «empty nest – melankoli», men så vipps! kom en telefon som visket hele melankolien ut i Drammenselva!

Venner er gode som gull – vi ser noen i kveld og noen i morgen – og utover i januar blir det både overnattingsgjester og kaffebesøk – så hva er det å klage på at ungene drar hver til sitt?

Vi har utvekslet bilder på messenger av gode øyeblikk med barnebarna i sentrum – takket hverandre og klemt, jeg har godfølelsen av at vi har hatt ei julefeiring preget av barnlig fryd, fred og fordragelighet, glede, god mat og drikke.

Vi ser fram mot et 2024 preget av varme, gode menneskemøter, berikende kulturopplevelser, mange gode skiturer for mannens del, mens jeg pleier hofta, det blir sannsynligvis operasjon i løpet av vinteren. Turer til Danmark etter hvert, og på hytta på skauen, samt turer i marka så snart jeg kan, god opptrening hos Trine på Feelgood Krokstadelva, og kanskje rekker jeg et kaldt bad ved Ælvebadstua rett nedenfor der vi bor, om hofta blir god nok før sommeren kommer.

Ellers ønsker jeg, for oss alle og klodens del, at aktørene i krigene i Europa og Midtøsten og alle andre kriger som pågår i skyggen av disse, finner løsninger som leder til fred på jord.

Godt nyttår til deg og dine fra meg, jeg setter stor pris på alle mine Facebook-venner, -bekjente og følgere!

søndag 10. desember 2023

Håp

Mannen dro tidlig på jobb, med ski i bilen, og robotstøvsugeren er i gang. Kaffen er klar, og jeg har rigget meg med pc i senga mens roboten gjør seg ferdig. Det trengtes etter innetjeneste i går. Grønne planter som drysser når de flyttes, må vike for nisser og lys, her finnes ingen rutiner, siden det er første jula i leilighet, og alt er nytt, selv om det meste av julepynten som har flyttet inn, er den samme. Vi har ferdig lyssatt juletre i potte denne jula, kjøpt på Clas Olsson. Det ble fint det og, tradisjonen med å hente tre i skogen er definitivt over. Det vil si, kanskje kan det bli selvhogd juletre igjen når hytta på skauen tas i bruk. Det er lov å håpe. Og håp er stikkord for dagens tekst:

«Aldri ta fra noen håpet. Noen ganger er det alt de har.»

Ja, når skal man la være å realitetsorientere et menneske? Kan det også være nyttig å bli ribbet for alt, også håpet, om det man håper på viser seg å være til hinder for å gjøre noe med egen situasjon?

Som et isbad som sender sjokkbølger gjennom kroppen før den tar seg inn og skaper en varme ulikt noe annet?

For å i det hele tatt orke tanken på et isbad, må man ha et utgangspunkt hvor smerte og håpløshet foreløpig ikke har tatt over hele kroppen, konsentrasjonen og oppmerksomheten.

Da trengs myke ord, medlidenhet, forståelse og trøst, dette er ikke tida for realitetsorientering. Da skal man ikke komme med formaninger og påbud, gode råd og velmente selvopplevde eksempler.

For egen del, har jeg stort sett vært på steder i meg selv hvor de fleste råd tas imot med takknemlighet, og noen til og med blir fulgt, av og til med godt resultat.

Jeg har imidlertid også vært i dype avgrunner hvor det minste forsøk på å gi et «godt» råd, overhodet ikke oppfattes, eller om det oppfattes, tvert avvises. På veien opp fra avgrunnen, ja, for jeg har til nå alltid kommet meg opp igjen, siden jeg lever, kan et godt råd gi kraft, selv om krafta helst vil brukes til å pælme rådene tilbake i fleisen på den som er så frekk å gi meg dem, hvor velmenende de enn måtte være.

På det stedet jeg er akkurat nå, virker rådene slik, de blir kastet rett tilbake, og jeg bruker krafta de faktisk gir, til å skrive dette.

Jeg oppsøker råd i aviser, sosiale medier, podcaster, hos lege og fysioterapeut, helsesenter og hos venner og uvenner, det er sjelden jeg blir uønsket invadert, selv om det kan føles slik, jeg tiltrekker meg og leser og spør om rådene selv, som en selvpisker.

Akkurat som jeg ikke vet hva de kommer til å si! Gå ned i vekt, spis mer frukt og grønt, kutt ut karbohydrater, spesielt sukker og hvitt mel, gå turer i ulendt terreng, vær i bevegelse, vær i bevegelse, tren styrke, gjør øvelser, hold musklene sterke, drikk urtete, ikke kaffe, lite alkohol, ikke feit mat, slutt å røyke hvis du er så dum at du noen gang har begynt med det, ja, og så videre og så videre…

Jeg liker å lese, se film, skrive, lage mat, treffe venner, gå på kino og teater, høre foredrag, høre podcast, diskutere, ha gode samtaler, hygge meg med god mat og vin, gå rolige turer i skauen eller langs vannet, eller i byen, utforske nye steder, være med barnebarn, være med familie, holde selskap, pynte, ordne, lage mat og så videre…

Det øverste avsnittet stresser meg å lese, det andre fyller meg med varme og ro.

Hvorfor hører og leser jeg så mange flere avsnitt en overalt jeg ser og lytter? …som stresser meg og lager spenninger og uhelse?

Hvor er håpet her? Hvordan ha et godt liv med innholdet jeg ønsker – og samtidig beholde en viss helse? Noen ganger ser det jeg må gjøre for å opprettholde god helse ut til å være det som gjør livet lite verd å leve.

Andre ganger er jeg i god flyt, og klarer å kombinere og sjonglere de to avsnittene på en utmerket måte, slik at helse og nytelse går opp i en høyere enhet!

Det håpet får ingen ta fra meg!

Ha en travel og rolig andre søndag i advent!

fredag 8. desember 2023

Hel ved

 Hel ved – hva har det med vennskap å gjøre?

Jo, det tror jeg at jeg forstår.

Selv om jeg ikke kan se meg selv som det folk flest kanskje forbinder med «hel ved», sagt om mennesker, i betydningen at den du ble født som, skal du være hele livet igjennom, har du gjort deg opp en mening om noe, skal du målbære den like lenge, nær der du er født skal du bo, du skal jobbe med det du først utdannet deg til, de vennene du fikk som barn skal du holde på livet ut. Det snakkes en del om «somewheres and anywheres» i media for tida. Jeg har lenge definert meg som en «somewhere», men innser at jeg har en «anywhere» i meg, ja, det er kanskje sånn halvt om halvt, slik det er med det meste når det gjelder meg. «Du er født på en dørstokk», sa en astrolog til meg da han skulle tolke horoskopet mitt. Jeg så nok ut som et spørsmålstegn, så han fortsatte, - i betydningen at du kan bevege deg mellom to verdener, den alle kan se, og en annen som ikke alle får øye på. Her jeg sitter i leilighet i byen, nylig flyttet fra gård på landet, kan jeg virkelig forstå dualiteten jeg er bærer av…og som Carl Gustav Jung også snakket om da han sa om seg selv at han den første delen av livet hadde vært ekstrovert, og introvert den siste halvdelen, og at det skapte en balanse i hans liv.

Selv har jeg hatt mange store overganger i livet, «anywhere» delen av meg har nærmest truet seg fram ved det som kan fortone seg som kriser i livet, og som mange opplever.

Tilbake til vennskap og hel ved. På dagens lille kort fra Bjørg Thorhallsdottir står det: «En god venn forsvinner aldri ut av hjertet». Og det kan jeg kjenne at stemmer. Uansett fysisk avstand, er det noen som alltid vil være der, være med meg i hjertet.

Selv om jeg ikke er «hel ved» i betydningen å aldri skifte mening, arbeid eller bosted, tror jeg de som virkelig kjenner meg over tid vet at de alltid vil ha en venn i meg, uansett hva jeg måtte finne på av ytre endringer.

I går så jeg teaterstykket «Hel ved» etter boka ved samme navn av Lars Mytting. For en underfundig og merkelig forestilling! Her ble vi virkelig invitert inn i «somewhereland», hvor ingen ting forandrer seg, bortsett fra at nyvinninger som motorsag og traktor har kommet til de seinere år, til erstatning for hest, sag og øks.

Den gamle tømmerhoggeren gikk giktbrudden og krokbøyd fram og tilbake over scenen med en liten favn ved som han møysommelig stablet, tett og sirlig i en stor stabel. «Ta vare på flokken din, varme og mat er viktigere enn ord» var hans leveregel. Stabelen med ved var til kona gjennom 50 år, slik at hun skulle holde varmen etter at han var død, som han forsto ikke var så lenge til. Det var kjærlighet i hver eneste kubbe, hvert eneste smertefulle skritt fra vedhaugen til vedskiene ble lagt opp på stabelen.

Jeg kjente igjen bevegelsene og følte med ham hver gang han måtte bøye seg for å få en kubbe opp fra bakken, og måtte støtte seg på en annen kubbe for å komme seg opp på beina igjen! Akkurat sånn er det å ha vondt i kroppen, du kommer deg smått om senn ned på kne, men du verden, å komme opp igjen er ingen spøk!

Du for en forestilling – få den med deg om du er klar for nostalgi og kloke betraktninger om en tid som var – og fortsatt er, men ikke mye belyst. Du lærer mye i dette teaterstykket, om ved, stillhet og noen få ord. Og stemingsskapende musikk fra tømmerskogen med Stein Torleif Bjella og band.

God fredag den 8. desember

mandag 31. juli 2023

Rydding og skriving

Å rydde og å skrive likner. Etter flyttingen har jeg tatt med meg esker med bilder, bøker, notater, brev og postkort samlet over flere år, til huset vårt i Danmark. De siste dagene har jeg gått igjennom en del, og det slår meg at det likner på redigeringsprosessen ved å skrive bok. Hundrevis av sider skal reduseres til en brøkdel, i mitt tilfelle ca 200 sider i den ene boka jeg har fått publisert. Det er både slitsomt, sårbart og vemodig å kvitte seg med konkrete ting i en flytte- og ryddeprosess, slik det er å «kill your darlings» ved å redigere tekst. Fine setninger jeg var fornøyd med og stolt av måtte strykes, strykes og strykes, for å komme inn til essensen, den teksten som fikk bli stående, og som ble til Farfars skrin.

I oppryddingen som pågår, har jeg plukket bilder ut av rammer, limt bildene inn i album som hadde ledig plass, levert de rammene som kunne brukes om igjen til gjenbruk, og kastet de som var ødelagte.

Men du, så deilig det er når det er gjort, det vil si er begynt! Å gå opp løypa til gjenbruksstasjonen var dagens mål, jeg har utsatt det i flere dager, men plutselig løsnet det, og jeg fikk det gjort. Slik er det også med skriving, motstanden er stor, lenge, før det plutselig løsner, og jeg sitter ved tastaturet. Det er gjerne en hendelse som får meg i gang, som en reaksjon på noe jeg har sagt eller gjort, på godt eller vondt, som får meg i gang. Denne gangen ble jeg så ivrig i å dele bilder jeg fant med familien at de gikk lei, og sa fra. Da forsto jeg at jeg trenger å dele på en annen måte, som i et blogginnlegg som du kan plukke opp og lese, om du vil, helt frivillig.

Når jeg skriver til noen få, blir det noen ganger overveldende for dem, her er det fritt, jeg kan skrive i vei, og du kan bare skrolle forbi, uten at det blir irriterende for deg, eller at jeg blir fornærmet over at du ikke har lest, eller kommet med kommentar. Jeg har behov for å uttrykke meg, og er glad om noen leser, så klart, men her er det mer upersonlig enn i en chat på messenger eller snapchat. Jeg har noen ganger mer på hjertet enn det en liten gruppe kan tåle.

Veldig hyggelig om du har lest helt hit, takk for oppmerksomheten!

søndag 4. juni 2023

Byliv

 Jeg kjenner på tomheten etter en uke fylt med liv, farger, fellesskap og dyp deling av sorger og gleder. Jeg vet den kommer, har opplevd det før. Følelsen av å være i et vakuum oppstår i overgangene, om det er å flytte seg fysisk eller psykisk, eller begge deler, slik som nå.

Da kan jeg si ting jeg mener der og da, men som ikke står seg til dagen etter. Og det gjelder da å ha en trygg person å si det til, og det har jeg. I snart 38 år har vi vært gift, og delt sorger og gleder. Tålt hverandre i medgang og motgang, noen ganger bare så vidt. Tålt. Men det holder, Bjørn Eidsvåg synger vakkert om å bli tålt.

Kanskje må vi slippe oss så langt ned noen ganger, i hvert fall gjør jeg det, at det er bare så vidt jeg tåler meg selv og de rundt meg. Mest meg selv. Den største utfordringen er å tåle meg selv, på godt og vondt.

Tåle tristheten, hyperaktiviteten, giddaløsheten, avhengigheten, latskapen, grådigheten, utålmodigheten, solbrentheten, sulten, overmettheten, angeren, angsten, sorgen,

i tillit til at

gleden, fargerikheten, omtanken, snillheten, empatien, medfølelsen, måteholdet, nytelsen, tålmodigheten, kreativiteten, spontaniteten, lysten og lettheten venter bak neste sving.

13 ord før, 13 ord etter ordet «tillit». Alle de 26 ordene, og mange, mange flere viser sider av meg. Hva jeg viser omverdenen varierer. De færreste får se de 13 første, det er gjerne de 13 siste jeg velger å vise verden.

Nå skriver jeg meg tilbake til den jeg er her hjemme. Jeg er i leiligheten i Drammen, og strever med å kjenne meg hjemme her. Det er ikke bare å gå ut på plenen, å sette seg ut og kjenne duften av syrin. Balkongen er innglasset, og selv om jeg åpner vinduene, kan det aldri bli som å sitte ute slik det var på gården. Men her jeg sitter inne og skriver akkurat nå, med åpen balkongdør, når fuglekvitter meg, og jeg ser blå himmel og grønne blader på et tre som duver i lett vind. Jeg ser også et uvanlig stygt brunt bygg, det tar utsikten fra tre av fire vinduer i stua. Fra balkongen er det stusselig utsikt, bortsett fra hvis jeg sitter på en plass. Derfra kan jeg se og høre mennesker gå og prate på en fin gangvei, og jeg kan se åsen og gammel, fin bebyggelse oppover brosteinlagt gate.

Jeg finner 13 gode ting og 13 dårlige her også. Som det var på gården. Men når man har forlatt noe, er det lett å tenke tilbake på kun det som var bra, og glemme alt som var slitsomt og trist.

Jeg innser at det er fordeler og ulemper med alt, og tenker jobben framover er å balansere livet best mulig, slik at fokuset blir på det gode, uten at det blir et jag. Full aksept for valgene som er tatt, og være spent på livet videre – en uke som den jeg har hatt på retreat i Spania nå, bærer bud om  fargerike og deilige dager i tiden som kommer, med mange muligheter for kreativt liv!

Jeg vet at jeg noen ganger kun ser verden gjennom skitne brilleglass og vinduer – uten krefter til å pusse dem.

Å skrive om det, slik jeg gjør nå, løsner noe i meg, og gjør at jeg kan leve i det som er, uten å fordømme eller ønske det annerledes.

Byfuglene utenfor synger høyere og høyere, som for å bifalle det jeg skriver, og si i kor:

«Det er ganske bra å bo her i byen også, skjønner du!»

lørdag 15. april 2023

Hva drømmer kan fortelle, og litt om våronna på gården i gamle dager

Jeg drømte at jeg fikk en liten kattunge som så vidt var i live. Den skulle jeg passe på. Jeg la den i en liten kjele og satte lokket på, og skulle hente vann til den. Jeg glemte hele kattungen i kjelen, og da jeg kom på den neste dag, var jeg sikker på at den var død. Jeg løftet av lokket, så at det heldigvis ikke hadde vært helt tett. Kattungen pustet, jeg ble lettet, og gikk for å hente vann.

Så våknet jeg, med en følelse av at sjelen er i ferd med å flytte inn sammen med meg her i den nye leiligheten i byen. Nå gjelder det å gi den vann og næring, slik at den kan vokse og trives i nye omgivelser, omtrent som en plante som settes i jorda om våren.

Jeg har vært med på det å plante lange rader med kål, blomkål og broccoli i våronna på gården. Grønnsakene ble sådd, spirte og så nennsomt priklet en og en i potter, hvor de vokste til småplanter, og når de hadde nådd en viss størrelse, var de klare for å bli plantet ut på jordet. De struttet av liv der de levde i de små pottene sine, pluggplanter het det. Pottene sto tett i tett, og det var intet blivende sted – de måtte ha større rom rundt seg for å vokse til det de var ment å bli.

Vi som satt på plantemaskinen, tok hver plante forsiktig ut av potta og satte den ned i jorda etter hvert som den gamle røde traktoren av merke Massey Ferguson, -62 modell, med pappa eller farfar ved rattet, sakte rullet framover og plantemaskinen omsorgsfullt bredte jord rundt hver og en.

Etter endt planting, så plantene stusselige ut. De hang med hodet og så nesten døde ut en god stund. Så, en vakker dag, var det som de hadde bestemt seg:

«Når vi nå engang har havnet her, får vi gjøre det beste ut av det, det får briste eller bære.»

Plantene lot det siste de hadde av næring gå ned i røttene, akkurat nok til at de ble sterke nok til å snirkle seg, eller nærmest bore seg nedover i den feite leirjorda på gården, til livsviktig næringsrik drikke, så langt ned som det var nødvendig. Bonden hadde sørget for at jorda på forhånd hadde fått ei rotbløyte, altså at jorda var fuktig langt nedover, enten ved vårregn, eller vanning. Selv om vårsola kunne gjøre overflaten tørr, ville røttene gå nedover og vokse seg lange og sterke på den strabasiøse turen. Hvis bonden hadde vannet for grunt, ville røttene lett etter vann sidelengs, og dermed vært sårbare for tørke.

Hvordan er sammenhengen mellom planterøtter og den stakkars lille kattungen i min varetekt, som ble glemt av meg, og nær døde?

Jeg har hatt verre drømmer enn denne i tider hvor livet har vært strevsomt, så strevsomt at sjelen har forlatt meg for en stund, eller kanskje bare lagt seg til å sove i påvente av bedre dager.

Jeg har drømt om barn i kjøleskap, babyer som har ramlet ned fra stellebordet, rullet ut av senga og glippet ut av hendene mine.

Underbevissthetens språk for å minne meg på at jeg fortsatt var sliten og trengte hvile.

Så kunne det komme en drøm om en baby, struttende av livskraft, sprellende på et saueskinn i solskinn. Da visste jeg at kreftene hadde kommet tilbake og jeg kunne virke i verden slik det er ment at mennesket skal.

Denne gangen kom den lille kattungen og viste meg at den trengte vann og stell.

Jeg speiler meg i katten, og takker for beskjeden.

Nå henter jeg meg et glass vann. Det har jeg visst glemt til nå i dag.

fredag 7. april 2023

Etter gården

Hallelujarefrenget fra «My sweet lord», skrevet og sunget av George Harrison, utgitt i 1971 når øret mitt her jeg sitter, i ny/brukt sofa med utsikt til gammel, hyggelig bebyggelse og en åsrygg med snø på gjennom det ene vinduet, og en brun vegg i et forretningsbygg gjennom det andre. Jeg setter meg gjerne så jeg ser godsida. 

Nå er jeg her, nå er vi her. I leilighet i byen. Igjen. Som å være tilbake til den gangen jeg flyttet til Oslo som 19 åring. Jeg husker frihetsfølelsen, den har kommet tilbake nå. Og lykken da vi kjøpte vår første leilighet sammen på St.Hanshaugen, Øystein og jeg.

Misjonen vår på Vestre Renskaug er kommet til sin ende. Livsverket er fullført og levert videre til nye eiere som er i ferd med å virkeliggjøre sine drømmer på den vakre plassen.

Jeg har hele tida sett på gården som noe vi er så heldige å forvalte, mer enn å eie. Alt reglement rundt landbruk og matproduksjon forsterker det synet.

Bønder har et samfunnsoppdrag: å ta vare på jorda for framtidas generasjoner.

Vi har, ved siden av å være foreldre og følge de tre sønnene våre på veien til de flotte, selvstendige, frie individene de er, brukt alt av tid, krefter og penger de siste 25 åra på utvikling av gården til et levebrød. Vi har begge hatt vårt virke der, om enn på helt ulik måte. Øystein har vært utearbeidende far/bonde/bedriftsleder, og jeg innearbeidende mor//student/politiker/terapeut. Vi har fylt rollene våre med det hjertet, arbeidslysten, kommunen og kreftene har tillat oss. Vi har fått være kreative innenfor satte rammer, og er svært takknemlige for det mangfoldige livet vi har fått leve på gården.

Å utvikle og drive gård, som for vår del også innebar etablering og drift av gårdshotell, har gitt livserfaring vi ellers skulle levd mange liv for å erverve oss.

Selv har jeg fått ta igjen utdanning jeg ikke tok da mine jevnaldrende studerte. Universitetsstudier i psykologi som ble til en bachelor, og åtte års deltidsstudier til psykodramaterapeut ble resultatet innen akademia og privat høyskole. Denne kunnskapen lå til grunn da jeg skrev boka «Farfars skrin – en oppvekst i skyggen av NS» i 2018. Der forteller jeg om min oppvekst på gården med en elsket farfar i annen etasje, en farfar som viste seg å ha en dypt begravet hemmelighet. Da jeg fant skrinet han etterlot seg, helt innerst i pengeskapet, åpnet det og undersøkte innholdet, var det overveldende. Den hendelsen ga drivkraft til å fullføre boka, og at jeg dermed kunne kalle meg forfatter, en gammel drøm som gikk i oppfyllelse. I tillegg til å skrive, har jeg malt hele min prosess, bildene kommer ofte før ordene i individualiseringsprosesser, også hos meg. Bildene ble del av innredningen i gårdshotellet. Før bondelivet var jeg kunderådgiver i bank, i bondelivet folkevalgt politiker, og jeg har sittet i utvalg og kommunestyre gjennom seks år, sittet i menighetsråd og forliksråd, og hatt et par styreverv.

I dag er jeg fortsatt praktiserende psykodramaterapeut, og ellers skribent og livsnyter.

For meg som hadde en barndomsdrøm om å jobbe i butikk og begynne å røyke, er faktisk dette å ha kommet ganske langt! Massive barrierer, blokkeringer og grenser har blitt sprengt gjennom alle årene med selvutvikling fra jeg startet individualiseringsprosessen i godt voksen alder.

Jeg lærte av en klok kvinne at årene man har levd før prosessen starter, og man blir bevisst, ikke regnes med. Det vil si at jeg i morgen feirer min 26 års dag, på selveste påskeaften!

Vi har også nylig kjøpt hus i Danmark, og gleder oss veldig til å være sammen med barn og barnebarn der i åra som kommer. Drammen og Danmark, jeg må smake litt på ordene – og tenke på hvor livet har ført meg så langt. Når jeg snur meg og ser tilbake, fornemmer jeg høye fjell og dype daler, krappe svinger og bekmørke avgrunner, striregn og orkan, men også deilige avstikkere med blå himmel, behagelig temperatur i luft og vann, sandstrender som fløyel og mosemyk skogbunn med sopp og bær, robåt på tjern, ender i dammen, hvitveis og liljekonvall i havna.  

«Etter 60 var livet som ei lang slette, forstår du» sa salige farfar på side 200 i boka «Farfars skrin» fra 2018. Boka selges i bokhandler, på nett, eller direkte fra meg, jeg har noen pocketutgaver og signerer gjerne. Den er dessverre blitt mer aktuell enn jeg kunne forestille meg.

Jeg er på den sletta nå, farfar. La den vare lenge, lenge